Krig er død, lemlestelse, brutalisering og sorg. Bare når det er fred kan vi leve frie og lykkelige liv, og bare når det er fred kan vi egne tid og krefter til å bygge et bedre samfunn.

Men alle vil ikke ha fred. Noen ønsker krig. «Krigen er for menn det svangerskap er for kvinner», sa fascistføreren Mussolini. Krig kan være et instrument som hjelper ledere å klore seg fast ved makta, eller det kan hevne en forestilt ydmykelse og gjenreise tapt storhet. Hvordan skal man som fredsvenn forholde seg til det?

Spørsmålet er aktualisert av Linn Stalsbergs bok «Krig er forakt for liv», som nylig ble lansert sammen med en påstand om at den unisone støtten til å hjelpe ukrainerne i februar 2022 var som en «psykose». I et intervju med Panorama fulgte forfatteren opp ved å spørre hvorfor det ble «17. mai-stemning når Norge sender våpen til Ukraina».

Da fascismen fant sin form for litt over hundre år siden, sprang den ut av Fasci interventisti, som ville få Italia med i første verdenskrig. Det er ofte blitt sagt at den var et produkt av krigen, men det er feil. Fascismen ble født ut av et ønske om og et begjær etter krigen.

Omtrent samtidig som Mussolini ble diktator, sonet Adolf Hitler sin dom for kuppforsøk i Tyskland. Der fikk han skrevet tobindsverket «Mein Kampf», sammen med sin sekretær Rudolf Hess. I boka skrev han at tyskerne og engelskmennene burde dele verden mellom seg. Tyskerne skulle ekspandere østover, slik britene hadde gjort i Amerika, India og Afrika. Ettersom det fordret en kolonikrig, ville den rettferdiggjøre bruken av radikale virkemidler, i tråd med praksisen til de andre kolonimaktene. Det var disse tankene som ble videreutviklet til Generalplan Ost, der flere titalls millioner mennesker skulle omplasseres eller utsettes for folkemord.

Utad prediket imidlertid Hitler fred og forsonlighet overfor alle som ville tro på ham. Det var det mange som ville. Samtidig ble de som advarte mot fascismens imperialistiske natur, kalt krigshissere. Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 intervjuet det konservative studentbladet Minerva dr. jur. Edgar von Schmidt-Pauli under et Norgesbesøk. Han sa at de tyske jødene hadde skylden for at «den oprensning som måtte finne sted, fikk et noe hårdhendt forløp», og erklærte at «Der Führer har alltid vist vilje til fred, hvilket hans taler har gitt klart uttrykk for. … Å påstå at Tyskland vil krig, er idioti».

I sitt 17.mai-nummer det året anklaget Minerva motstanderne i Mot Dag for at de hadde trykket et «tarvelig falskneri» – en helt tilforlatelig fotomontasje – der man så «Hitler og Mussolini hilse hverandre over en rad med lik». Fedrelandslaget foreslo at fredsprisen burde gis til de to fascistførerne, og begrunnet det med at «mer selvfølgelige kandidater har man iallfall aldri tidligere hatt».

I mellomkrigstida var det en forskjell på de som tenkte at Italia og Tyskland var normale stater styrt av noenlunde rasjonelle vurderinger, og de som hadde fulgt med på og tatt på alvor den fascistiske ideologien. Flere ganger sto fredsprisen i sentrum for trefningene mellom disse to gruppene, som da den tyske fredsforkjemperen Carl von Ossietzky fikk Nobels fredspris i 1935. Det møtte sterk kritikk fra borgerlig hold.

Ossietzky hadde brutt med den tyske fredsbevegelsen og opprettet en antikrigsorganisasjon som avslørte Tyskland militære opprustning. I Arbeiderbladet kalte Martin Tranmæl, som spilte en viktig rolle i tildelingen, prisen for et etterlengtet slag «i en både lunken og kritisk tid». «De som har stått på fredens og rettens grunn, har så altfor ofte gitt efter for skremsler og trusler fra reaksjonært og fascistisk hold», skrev han.

I samme avis kalte Sigurd Evensmo prisen en del av styrkeprøven «mellem undfallenheten overfor fascismen og viljen til å trosse den.» De førstnevnte hadde ifølge ham som motto: «Vi må ikke gjøre noe som mishager Tyskland.» Han berømmet Ossietzky for å ha sluttet å tale på «fredskongresser som uttrykte avsky for krigen og gikk motløse fra hverandre», og i stedet valgt «å føre den ustanselige, forbitrede strid – til slutt med livet som innsats – mot de tyske militarister som forberedte den krigsmaskin Vest-Europa skjelver for i dag».

«Krigen er ikke uttrykk for noe heroisk, den bringer redsel over menneskeheten», sa Ossietzky – men han skjønte også at det ikke var nok å appellere til menneskenes gode følelser: «Han forstod at demokratiet måtte verge sig mot dem som vilde forråde det gjennem en ny krig». Det samme gjorde den ungarsk-jødiske flyktningen Aurel Kolnai, som advarte om at pasifisme var ensbetydende med demokratiets selvmord. «Vi dyrker den selvtilfredse troen på at demokratiets essens er kompromiss, så vi bestiller et kompromiss med fascismen», skrev han.

Putins Russland er i dag blitt en gjennommilitarisert stat som ønsker krig, som dyrker den og trenger den. Vi kunne ha lyttet til tsjetsjenerne, georgierne og syrerne – og ikke minst til ukrainerne, som i snart ti år har vært under angrep. I Forsvarets Forum kunne vi i forrige uke lese om en av de ukrainske soldatene som nå får trening av det norske Forsvaret i Storbritannia. Under introduksjonsrunden fortalte han sine medsoldater at han hadde kone og var trebarnsfar. «Men det var for tre måneder siden. Nå er alle døde.»

Hver dag nå ser vi krigens redsler utspille seg foran øynene våre, og at folkemord ikke er noe som hører historien til. Vi ser hva som skjer når mennesker blir umenneskeliggjort og krig forherliget, og det er forståelig å først og fremst ønske seg fred. Det gjør de fleste av oss.

Men vi ser også at ukrainerne tross alt er så heldige at de har en demokratisk stat å forsvare, og en mulighet til å forsvare den. Et stort flertall av det norske folk støtter dem i denne kampen. Men 17. mai-stemning? Eller psykose?

Jeg vil heller kalle det en evne til å lære av historien. Hadde vi hatt litt mer av den, ville vi ha gitt ukrainerne det de trenger mye tidligere, i et monn som kunne ha forebygget mye menneskelig lidelse.

For noen ganger må man faktisk kjempe for freden – også med våpen.